Lengde: 14,3 km t/r
Vanskelighetsgrad: Krevende
Merking: Sporadisk nødling deler av turen. Ganske tydelig sti til første topp.
Laveste/høyeste punkt: 309/918 moh
Kommune: Gjesdal, Rogaland
GPX fil:Tilgjengelig for nedlastning her
Denne gangen har vi tatt turen til et par mindre kjente topper i Gjesdal. Dette er ikke en merket tur, ei heller er det tilrettelagt parkering. Det er max plass til 2-3 biler. Men når det er sagt, så er dette en utrolig flott og spennende tur å gå, som vi absolutt vil anbefale! (Det er sikkert mulig å parkere langs veien også). PS: Det er helt forbudt å ha med seg hund i dette området.
Denne turen gjør seg nok best på sommer eller tidlig høst. Snøen ligger visstnok igjen en stund utpå våren/forsommeren, og da vi var der nå i oktober, lå det allerede is flere plasser som gjorde det litt vanskelig å gå uten brodder. Det er også endel myrlendt og vått terreng underveis. Så summa summarum anbefales det vanntett fottøy, og brodder i sekken på denne turen.
Vi starter fra Maudal Kraftstasjon og følger anleggsvei oppover til første hårnålssving (ca 1,7 km). Her skal vi ut i terrenget og følge dalen videre oppover. Stien er noe overgrodd og ikke like synlig overalt, men den er fullt mulig å følge om man har øyene med seg. (Vi fant jo frem uten store problemer.) Og når man er kommet ca halvveis oppover dalen, begynner det å dukke opp små varder og nødlinger, først spredt, senere tettere og tettere til vi er oppe ved første topp. Det lønner seg å se etter nødlinger om stien forsvinner et lite øyeblikk.
Jo lenger opp man kommer, desto trangere blir dalen, og øverst oppe er det både bratte klyv og smale berghyller som må forseres. På sen høst og vinter kan nok dette partiet være litt vel utfordrende, da det ikke er så lett å finne en vei utenom, om det ligger is på «stien» her oppe. Noen av stedene oppover er det bare en smal hylle å gå på, og selv om det bare er noen meter om gangen, kan det være utfordrende nok (bare sånn at folk vet hva de har i vente).
Etter å ha kommet opp av den trange dalen, går det fremdeles oppover, men nå i et mye mer åpent og enklere terreng å gå i. Og nå skal vi bare litt til høyre, så til venstre oppover, før vi er oppe på første toppen og kan nyte den flotte utsikten ut over Holavatnet. Og her er det ganske spesielt, for rundt nesten hele vatnet går fjellet stupbratt ned i vatnet, omtrent som om det var et krater. Et flott skue! Vi følger kanten videre bortover til høyeste punkt av Gongekroknuten som ligger lenger borte. (Om man velger å følge stien videre herfra, kommer man til Jensavatnet og Jensastølen. Dit gikk ikke vi denne gangen, da det er en god del lengre å gå dit)
Etter en pause her fortsetter vi over mot Storbakknuten (Det blir til venstre for der vi kom opp) Det er noe tyngre å gå herfra, for nå er det ingen sti, og terrenget er både myrete, vått og det er masse tuer og lyng. Men det er oversiktlig og greit å gå her for det, så vi har ingen problemer med å finne en grei vei opp til toppen. Nå får vi nydelig utsikt i alle retninger, da dette er en av de høyeste toppene i området. Vi ser havet herfra, og utsikten nedover til Maudal og Maudalsvatnet er magisk, med fjellene som blåner i forskjellige fargetoner utover.
Vi får også flott utsikt over Myrtjørna, som egentlig er 3 vatn som er slått sammen til ett. Og enda mer spesielt, midt på vatnet har de laget en undervannsdemning. (se bilde lenger ned i innlegget). Vi regner med at det er for å holde på en viss mengde vann i tilfelle det tappes for mye ned. Vi ser også både Bynuten og Selvigstakken i en retning, og Vinjakula, Trollakyrkja og Vallresknuten i en annen retning, for å nevne noen av de kjente toppene i nærheten. Og borterst i andre enden av Maudalsvatnet skimter vi også Lanes/Fossbrekka.
Tilbake følger vi nesten helt samme vei som vi kom opp, sett bort fra den lille biten mellom de to toppene, hvor vi tok en liten snarvei.
Sjekk filmen nederst i innlegget, med flotte droneinnslag, for et bedre inntrykk av hvordan turen er å gå.
Denne turen gikk vi 5. oktober 2019.
Like før bommen ved kraftstasjonen er det mulig for 2-3 biler å parkere på gresset ved siden av anleggsveien. Turen starter herfra, gjennom grinda, og følger fjellsiden oppover forbi kraftstasjonen.
Her kan man IKKE ha med seg hund.
Allerede fra start kan vi se et godt stykke oppover dalen vi skal opp i. Man ser godt at der oppe kan det være bratt og ulendt.
De første 1,7 km går på gammel anleggsvei oppover dalen.
Vi passerer rørgata som frakter vann fra Myrtjørna og ned til kraftstasjonen.
Jo lenger opp man kommer, desto mer snevrer dalen seg sammen rundt oss.
Her i første hårnålssving skal vi ut av veien og over på sti. Vi måtte se litt etter før vi var helt sikre på hvor stien gikk, men da vi først fant den, var den greit synlig videre. Bare begynnelsen som var litt ullen. (Til opplysning heter akkurat dette området faktisk Skrøylå. Akkurat som det i Forsand)
Her er vi over på sti.
Vi krysser Maudalsånå. Det gikk lett, for det var ikke mye vann her. Men vær forberedt på at det kan være mer vann, vi vet ikke hva som er normalt her. Men både her og mange flere plasser oppover går det fint å fylle vannflaska med deilig klart og friskt fjellvann!
Et stykke oppover passerer vi Bualøa, en søt liten hytte langs stien. Vi passerer tett inntil hytta, så her er det greit å vise litt hensyn, om det skulle være folk der.
Etter Bualøa blir terrenget litt villere, her er det MYE stein!
Og så dukker den første lille varden opp på Heimra Bogarhom. De kommer tettere oppover, og selv om ikke alle er like forseggjorte som denne, gjør det turen mye enklere når man følger en ferdig laget løype oppover.
Vi skal rett frem her, og følge høyre side langs kløften midt i bildet.
Her er det nok ganske greit å klyve opp om sommeren, men for oss ble det ganske problematisk, for berget her var mer eller mindre dekket av is. Og vi hadde selvfølgelig ikke tatt med oss brodder. (Det må vi huske å legge i sekken!)
Like ovenfor isen på forrige bilde, skulle vi opp her. Her er det også ganske bratt!
Så flatet det litt mer ut et stykke på Indra Bogarhom. Vi ser skaret vi skal opp midt i bildet, mellom Storbakknuten på venstre side og Holaknuten på høyre siden.
Vi nærmer oss kløften, til høyre i bildet her.
Her begynner det å bli smalt…
…og bratte smale hyller å gå på…
Her så isen tykt over berghylla, heldigvis var det litt gress rett over hylla vi kunne trø på.
Og så er vi oppe av denne dalen.
Terrenget videre er MYE enklere å gå i.
Vi følger nødlingene, så det er veldig greit å finne frem.
Så åpenbarer Holavatnet seg foran oss.
Etter fjellsidene å dømme kunne man nesten tro at dette vatnet er et gammelt krater. Det er steile fjellsider rett ned i vatnet, rundt nesten hele Holavatnet.
På vei bort til det høyeste punktet på Gongekroknuten kommer vi forbi et Brudled.
«En kulturminnetype som er nært knyttet til ferdsel og som er spesiell for fjellområdene i Agder og grensebygdene i Telemark og Rogaland, er rekker med stein på berg som kalles brudled. Brudled betyr brudefølge og består av en rekke med runde stein som er lagt ned på berget, og slike finnes særlig ved fjelloverganger i heiene. Den vanligste tolkingen er at steinene er lagt ned av brudefølger som var på vei til et bryllup. Ofte kunne det være bryllup hvor brudeparet var fra hver sin bygd eller var på vei til en kirke i en annen bygd. Det ble satt ned en stein for hver person eller hest i brudefølget, og gjerne to litt større stein for brud og brudgom» (kilde: Telemark fylkeskommune)
Etter å ha tatt en liten rast på Gongekroknuten fortsetter vi mot Storbakknuten.
Vi bestemmer oss for å gå opp til venstre i bildet her, og gå siksak oppover. (Det er ganske bratt her, selv om det kanskje ikke ser sånn ut.)
Sånn ser det ut når vi er kommet til starten av oppstigningen.Den steinformasjonen her er den samme som du ser på bildet over.
Det er bare å gyve på oppover.
Siste biten opp må man passe litt på hvor man setter beina, her er det masse gresstuer, og stein med hull mellom som man kan snuble i.
Men nesten oppe blir det lettere å gå igjen. Her oppe er det masse flotte steinformasjoner å se. Morsomt hvordan mange av de store steinene er blitt løftet opp av mindre steiner.
Slik som denne, som er det høyeste punktet på fjellet. Det er ingen varde her, men denne steinen gjør susen 🙂
Vi følger terrenget helt bort til enden av fjellet.
Oj! Tenk om denne steinen hadde ramla ned! Den ligger helt på vippen der oppe på kanten.
Denne rypa stolte visst på at vi ikke hadde våpen med oss nå i disse rypejakttider. Den satt der fra vi kom opp til vi gikk igjen etter en god pause. Først da fløy den sin vei.
Sjekk den utsikten da! Her ser vi både til Vinjakula og til Trollakyrkja, og Fossbrekka/Lanes i enden av Maudalsvatnet. Og helt bakerst er havet.
Her ser vi mot Vallresknuten (Til venstre bakerst i bildet) og Myrtjørna.
Oversiktsbilde utover Maudalen og fjellene rundt.
I Myrtjørna har de laget en undervannsdemning. Det er første gang vi har sett noe sånt. Men det har vel sin funksjon.
Må bare vise den flotte utsikten igjen!
Se film fra turen, med flotte droneinnslag:
Løypa vi gikk. Grønt er på vei, blått er på sti/terreng. 1: Gonkekroknuten, 2: Storbakknuten
Parkering.
Terrengkart.
Utsnitt av turområdet.
Hvordan komme hit:
Fra Stavanger: Følg E39 forbi Ålgård sentrum, og følg skilting mot Sirdal og Byrkjedal.
Denne veien følger man til man er forbi Dirdal og Gilja, og ved Byrkjedalstunet. Her svinger man til høyre mot Vikeså og rett til venstre igjen etter 5-10 meter, mot Maudal. Følg denne veien over toppen og ned til Maudal. Når man kommer ned til bunnen av veien tar man til venstre mot Maudal kraftstasjon, og følger denne veien opp til kraftverket. Parker på gresskanten ved krysset med anleggsveien. (Se bilde)
