Heiahorn (775 moh) med rundtur

Lengde: 11,6 km
Vanskelighetsgrad: Krevende
Merking: Rødmerket og skiltet
Laveste/høyeste punkt: 298/775 moh
Kommune: Strand, Rogaland

Den 21. mai 2017 tok vi turen til Strand kommunes høyeste topp, Heiahornet. Da vi kom til parkeringsplassen fikk vi nesten hakeslepp. Det var så fullt av biler at det var ikke plass å parkere der. Og den parkeringsplassen er ikke liten akkurat. Vi satte bilen lenger oppe langs veien, og gruet oss egentlig litt til å gå i kø oppover. Men heldigvis, det var speiderleir rett over elva fra parkeringen. Så de aller fleste bilene hørte til leiren. og speiderne holdt seg der de var!

Mye lettere til sinns trasket vi avgårde i flott vær. Vi startet over en litt spesiell demning, videre forbi hyttene som ligger rett frem over demningen, før vi fulgte lysløypa til venstre bak hyttene. Denne fulgte vi helt til vi kom til en tydelig skiltet sti ut mot høyre fra lysløypa. Etter et kort stykke kom vi til et stiskille. Vi holdt til venstre over broa og fulgte stien noen meter før nye skilt førte oss til høyre og rett oppover i ganske tett skog. Og herfra gikk det stort sett rett opp helt til topps, med et par små unntak hvor det er noen få meter med litt flatere terreng. Det er en betydelig stigning. Vi skulle opp over 500 høydemeter, og det på forholdsvis kort strekning, så her var det bare å trekke pusten dypt og gyve løs. Men tar man en pust i bakkene her og der, er man oppe før man aner det. Det er forholdsvis gode stier å gå på, og når man kommer opp over tregrensen går det over til mer fjell-landskap med mindre vegetasjon.

Fullt på parkeringsplassen. De to spisse toppene i bakgrunnen er målet for turen

Starter over denne demningen

Første del av turen går på fin lysløype

Man er aldri i tvil om hvilken vei man skal gå. Her føres vi ut i terrenget. I Strand kommune er de flinke med merking.

Tydelig sti hvertfall

Her må man over elva med mindre man vil ta turen motsatt vei. Jeg er glad vi valgte å gå den veien vi gikk.

Stien etter elva gikk mot venstre, men det er ikke mange metrene man skal gå før man kommer til nok et skiltet stiskille.

Herfra går det bratt oppover fjellet i skogen. Vi følger skiltingen mot Heiahorn.

Da vi hadde kommet oss ca 200 meter høyere opp, begynte det å regne, og tåka kom sigende innover. Da hadde vi akkurat kommet oss opp over tregrensa, så vi spurtet oppover og fant en svær stein å søke ly bak. Siden det regnet forholdsvis kraftig ble vi sittende en stund der før det lettet litt. Men etterhvert kom vi oss videre oppover. Nå var det litt glattere på de våte steinene, så vi måtte passe litt på hvor vi satte beina for å slippe å skli og ramle. Enda et stykke lenger opp i bakkene måtte vi søke ly igjen, og her tok vi oss en kopp kaffe og et eple mens vi ventet på opphold. Etter ca 3 timer kom vi endelig til topps.

Det er masse lyng oppover i skogen, men den forsvinner når man kommer lenger opp. Det er likevel veldig tydelig sti oppover, og greit å gå.

Når vi kommer over tregrensa får vi øye på toppene vi har tenkt oss til. Men etter dette er det lite vi ser til dem i tåkehavet

Vi nytter sjansen til å knipse litt utsikt før tåka innhyller fjellene. Utsikt ned mot parkeringsplassen på Furuneset, ved det nærmeste vannet, og mot Jørpeland i det fjerne

Vi søkte ly bak denne steinen et stykke opp i bakken. Det blåste litt, så på denne siden av steinen slapp vi unna regnet. Her har tåka kommet. Og den hadde visst ingen intensjoner om å forsvinne så lenge vi var der oppe.

Vi må videre oppover. Herfra er det adskillig mye mindre lyng, men fortsett ganske bratt oppover. Vi har bare gått ca halvparten av høydemetrene opp mot toppen enda, så det gjenstår enda rundt 200-250 hm herfra.

Her kommer det et lite platå hvor det går bortover i stedet for oppover. Det varer ikke så lenge, men det er en kjærkommen avkobling

Så fortsetter det oppover.

Det begynte å regne igjen, og vi fant oss nok en stein å søke ly bak.
Etter en stund bak steinen kunne vi endelig komme oss til topps. Her ventet vi en stund i håp om at tåka skulle letter så vi kunne få se den fantastiske utsikten vi var forespeilet. Men det skjedde ikke

Fin varde på toppen

Postkasse til å skrive seg inn i. Skiltet levner ingen tvil om hvor veien går videre, med mindre man vil gå samme vei tilbake da

Det var flere små kulper her oppe. Sikkert ganske forfriskende å dyppe slitne bein i, på en varm og fin sommerdag 🙂

Den lille varden i bakgrunnen markerer nedstigningen når man skal videre mot Småsilhornet. Men vi valgte å gå litt mot venstre bortover toppen.

Der fant vi oss en plass å spise litt niste.Heldigvis sluttet det å regne. Men tåka lå tungt likevel. Det eneste vi fikk et glimt av nå og da var Småsildalen på andre siden av fjellet.

Et lite glimt av utsikt fra toppen 🙂 Der nede starter Småsildalen som går nedover til parkeringen

Vi ga opp ventingen og fortsatte turen nedover på andre siden. Et stykke lenger ned kom vi til et stiskille hvor vi kunne fortsette nedover mot Småsildalen, eller å gå ut mot høyre langs fjellsiden mot Småsilhornet, det andre av de to karakteristiske hornene. Vi valgte det siste. Det var lett å gå bortover. Fin sti og god merking.

Tydelig hvor vi skal gå

Det er lett å gå bortover her, selv om det kjennes i ryggen at man har gått langt i bratte bakker

Vi fikk noen glimt av fjellene på andre siden imellom

Her er vi kommet til kløfta mellom hornene

Et stykke bortover kom vi inn i ei kløft mellom fjellene. Litt rart egentlig, for det føltes som om vi gikk bortover på det samme fjellet som vi nettopp var på. Men her skilles altså hornene med en kløft.Vi holdt oss til venstre der merkingen var, og kom opp i nok en kløft i selve Småsilhornet. Her var det bratt. Veldig bratt. Og midt i sprekken ligger en stor stein omtrent som Kjeragbolten. Vi måtte selvsagt ta bilde. Litt skummelt å gå ned i den bratte grusete sprekken, for rett nedenfor bolten går det stupbratt ned. Man vil ikke ramle ned her. Dette er ikke en plass vi vil anbefale å ta med seg små barn.

Så langt ned gikk jeg, men ikke lenger. Det går stupbratt ned bak steinen der. Noen er gale nok til å klatre opp på steinen for å få spektakulære bilder. Men det er IKKE til å anbefale i det hele tatt! Den fjellsiden jeg står og holder på, er der vi egentlig hadde tenkt oss opp.

Like til høyre for sprekken starter oppstigningen til selve Småsilhornet. Men her er det fryktelig bratt, og etter regnet som kom da vi gikk oppover, var steinene blitt såpass våte og sleipe av vi valgte å droppe den toppen. Det er ikke vits i å sette livet på spill for å nå en topp, og sånn som forholdene var nå, kan det nesten klassifiseres som ekstremsport å prøve seg på den toppen. Det er fryktelig bratt der. Vi gikk tilbake mot stiskillet igjen for å fortsette nedover. Igjen ble vi overrasket av hagl og regn, og fant en stor stein med god nok plass under til at vi begge to kunne krype under og holde oss noenlunde tørre til været ga seg litt.

Vi dropper oppstigningen. Som du ser bak der kan det være litt risikabelt å prøve seg på å klatre opp den steinura når det er vått.

Fant en liten «heller» oppi skaret å søke ly under da himmelen åpnet seg igjen.

Etterhvert startet vi på nedstigningen. Det er et par partier på nedstigningen som er temmelig bratte. Men det er hele tiden tydelig sti og skilting, og lett å finne frem. Etter det første bratte partiet kommer vi ned på en slette der vi først må holde litt mot venstre, bort mot et skiltet stiskille, før vi svinger rett mot høyre nedover Småsildalen. Denne dalen følger vi helt ned til lysløypa. Men først må vi ned enda en veldig bratt skråning ned mot Botnetjønna, hvor det flater ut igjen. Resten av turen er lett å gå. Kanskje bort sett fra et sted hvor man må hoppe fra stein til stein for å komme over elva. Men med mindre det er veldig mye vann i elva byr ikke det på særlig store problemer. 🙂

En pust i bakken etter den første bratte nedstigningen

Vi kom ned til denne myra og fulgte den til neste nedstigning som også er veldig bratt

Et tre har falt over stien

Det starter finslig nedenfor myra…

Men vi skal ned dit, til Botnetjønna,..

Og da går det jo nedover. Ganske bratt

Kronglete å gå i gammel urskog

Nede ved vannet er det et nytt stiskille. Vi går bort til vannet og tar en rast før vi fortsetter nedover

Deilig å sette seg ned litt. Man blir fort litt gele i kjærne av sånne nedstigninger

Der oppe var vi. Heiahornet til venstre og Småsilhornet til høyre

Herfra er det lett å gå. Det går bare veldig slakt nedover resten av veien

Her hopper vi fra stein til stein over elva.

Og der nede er lysløypa

Resten av turen er ren plankekjøring, og før man vet ordet av det er man nede ved bilen igjen..

Vi vil klassifisere dette som en ganske krevende tur. Passer dårlig for små barn, og man bør gjerne også holde litt større barn litt i tøylene. Det er mange utsatte og tildels luftige steder underveis.

Sporingslogg over turen

Utsnittet viser turområdet.

Hvordan kommer du dit?

Fra Stavanger: Ryfalst til Solbakk, videre til Jørpeland, og i den store rundkjøringen over sentrum er det skiltet til Furuneset. Det er ca 6 km innover, og parkeringsplassen ligger helt i enden av veien.