Lengde: 12 km
Vanskelighetsgrad: Lett
Merking: Følg skinnene
Høyeste/laveste punkt: 22/98 moh
Kommuner: Sandnes/Gjesdal, Rogaland
Denne turen blir et slags tilbakeblikk for oss. Vi gikk den i 2008, så det er en stund siden. Vi tok med oss fotoapparat og fulgte skinnegangen langs den 12 kilometer lange Ålgårdbanen. Det var ikke vanskelig å se at det var lenge siden siste toget hadde gått. Faktaopplysninger i dette innlegget kommer fra grunnleggerne av Ålgårdsbanens venner.
Ålgårdbanen har sin start like nord for Ganddal stasjon i Sandnes og beveger seg først langs Stokkelandvannet og videre til første stoppested som er Foss-Eikeland. Linjetrasèen skjærer her over Figgjoelva og i retning Bråstein, noe som sies å være banens fineste strekning. Videre slynger den seg langs elva til Figgjo og Ålgård, som er endestasjon. Den totale lengden på Ålgårdbanen er drøye 12 km.
20. desember 1924 ruller det første toget inn på Ålgård stasjon til stor fest og glede for så vel lokalbefolkningen som bedrifter i området. Banen ble nærmest en velsignelse for næringslivet som mente at videre vekst bare kunne finne sted ved at banen ble realisert.
Etter sterk konkurranse fra bil og buss ble persontrafikken på Ålgårdbanen lagt ned i 1955. Godstrafikken ble drevet i flere år etter dette, men i 1988 tok også dette slutt.
Omtrent på samme tid fjernet veivesenet en jordvoll foran jernbanebrua like nord for Figgjo stasjon for å utbedre veien. Broen er bevart og står der som en momument over banens virke, men det er «et sår» i trasèen her. Dermed ble nok et stykke norsk jernbanehistorie forsøkt gravlagt og ført over i glemmeboka.
I dag er det ikke mye aktivitet igjen på banen, men Figgjo stasjon holdes godt ved like og her er det mulighet for å leie dressin, eller skinnesykkel som noen kaller det, og sykle den 3 km. lange strekningen til Ålgård. På Figgjo er det også satt opp et veterantog, kulturminne og et jernbanemusèum som forteller mye om historien til banen.
Denne turen gikk vi i juni 2008, så mulighetene for at det har forandret seg litt er absolutt til stede. La oss ta deg med på en reise i historien:
Vi parkerer ved Ganddal stasjon. Starten på Ålgårdbanen er her, og da er det bare å følge skinnene. Vær oppmerksom på at hvis man vil gå hele trassèen på en gang, og ikke måtte gå tilbake, kan det være lurt å ha en bil på Ganddal og en på Figgjo stasjon eller Ålgård. Det går også an å dele det opp i flere turer. Naturlige etapper vil være Ganddal til Foss-Eikeland med retur, Foss-Eikeland til Figgjo med retur og Figgjo til Ålgård med retur
Vi krysser veien like ved stasjonen over til Stokkelandsvannet, som vi skal følge et lite stykke
De gamle skiltene står her enda.
Banen har andre fotgjengere enn oss
Et lite stykke forbi Stokkelandsvannet går det et sidespor. Det eneste som var igjen av togtrafikk var de første par kilometrene fra Gandal som Lyse Energi benyttet til transport og vedlikehold av sine trafostasjoner som ligger i nedre del av linja via dette sidesporet. Det er uvisst om det enda er i bruk.
Det gir en følelse av vemod å vandre langs en toglinje der høyvokste planter og summende innsekter har tatt over plassen der motorvogn type 87 og lyden av hylende togbremser en gang regjerte. Man prøver ubevist å reise tilbake i tid og forestiller seg hvordan livet langs linja var da det en gang var aktivitet her
Man kan høre for seg lyden av sleggene som slo ned nagler for å holde skinnene på plass
Vi nærmer oss Foss-Eikeland, og det er godt synlig at det er lenge siden det har gått noen tog her
Det er nok lenge siden denne pensen har vært i bruk.
Naturen har sin egen måte å ta over den gjengrodde linja på
Her sto det kansje en mann på perrongen med blå rutete skjorte og en Tidemanns Rød i munnviken og ventet på at toget skulle bringe ham til jobben ute i Stavanger.
En kvinne i en gul og rød kjole og hårbånd sto kanskje like ved og viftet vekk tobakksrøyken som sommerbrisen hadde tatt med seg. Stasjonsmesteren hadde kanskje gjort klar tre pakker som skulle være med inn til byen. De sto plassert på en tralle på perrongen og kvinnen i femtitallskjolen stirret på pakkene og lurte kanskje på hva som var inni dem. Eller kanskje sto hun bare der og drømte om noen hun skulle treffe på jernbanestasjonen i byen. Brått ble hun rever ut av drømmen da motorvognen ankom stasjonen med hylende bremser. Like brått blir man revet ut av drømmen fra fortiden.
Kanskje var det slik eller kanskje var det ikke. Men det som er helt sikkert er at toget har sluttet å gå her. På dagens stasjon er det øredøvende stillhet som råder. Ikke en gang stasjonsmesteren kan vi se noe til.
Ved Foss-Eikeland går vi langs et idyllisk elveleie
Den gamle jernbanebroa er nok ikke mye i bruk lenger. Her var det murt opp en stor betongkoloss, som sikkert skal hindre inntrengere å komme inn til Spenn Con sin fabrikk. Det er kanskje litt ironisk at de stenger jernbanebroa, når de lager jernbanesviller på fabrikken… Men vi kom oss tilbake til veien igjen, og tok bilbroa over elva, og fulgte en sti derfra tilbake til banen på andre siden av elva
Broa står her som et monument over fordums tider
Fra Foss-Eikeland mot Figgjo har naturen tatt enda mer over
Vi følger Figgjoelva hele veien oppover
Undrer på hvordan var det å reise på Ålgårdbanen den gang før 1955? Det var visst ikke så rett fram som man skulle tro og ta seg med tog mellom Ålgård og Stavanger. Der Ålgårdbanen møtte Jærbanen på Ganddal har jeg fått høre at det det ofte var venting i opptil 15 minutter på toget videre. Turen mellom Ålgård og Ganddal tok ca 20 minutter og turen videre til Stavanger omtrent det samme. Var det forsinkelser på Jærbanen ville det selvsagt også merkes for Ålgårdbanens passasjerer. Ruteplanen fra 1955 vitner også om noe venting. Kanskje var det akkurat den koblingen på Ganddal som ble Ålgårdbanen sin bane – bokstavelig talt. Kanskje var det en medvirkende årsak til at toget tapte kampen om passasjerer mot bil og buss. I 1955 var det slutt på persontrafikken og i 1988 gikk siste godstog.
Det skal ikke rare plassen til for at plantene klorer seg fast
Idyllisk langs elva
Her har det vært en gammel holdeplass. Perrongen er laget av paller. De var ganske kreative før i tiden. Det hadde nok aldri blitt godkjent i dag
Her har de stoppet Ålgårdsbanen ganske effektivt. Den fortsetter på andre siden av veien, men det er ikke mulig å komme videre uten å gå ned og krysse veien
I dag er eneste aktivitet på Ålgårdbanen dressinsykling på de 3 øverste kilometerne av banen. Nærmere bestemt mellom Figgjo og Ålgård. Ålgårdbanens Venner har holdt stasjonen på Figgjo godt ved like driver dressinutleie og et lite museum i stasjonbygningen. I sporet ved perrongen står en SKD 206 No 48 fra Skabo, bygget i 1939 og en tysk konduktørvogn type BFV1 No 19904 bygget i Weimar 1928. Ingen av disse har visstnok trafikkert Ålgårdbanen. I en periode ble det drevet kafè i konduktørvogna og for noen kroner kunne man sågar overnatte om bord.
Da vi var der hadde de disse dressinene som vi leide oss og syklet siste biten av banen. De er nå blitt byttet ut med litt mer moderne utgaver.
Fantastisk bremseanordning. Treklosser som vi måtte trø på for å bremse
Så la vi ivei. Det er ganske flatt hele veien, så det gikk ganske fort
Vi fikk klar beskjed om at når vi kom til dette krysset måtte vi gå av og trille dem over veien
Det var greit med sidekasse på dressinen, når syklinga ble litt tung for en liten barnekropp
Men det var litt stas å trø selv også da
Snart fremme på Ålgård. Vi er kommet til enden av Figgjo og sykler over bilveien der nede
Og her var det slutt på jernbanen. På Ålgård måtte vi snu dressinene og vende nesa mot Figgjo Stasjon igjen for å levere dem.
Sånn går ruta
Utsnitt av turområdet. Kart fra Norgeskart.no
Hvordan komme hit:
Fra Stavanger: Følg E39 til Sandnes og ta av til Ganddal. Ved Ganddal, kjør mot Kverneland, og etter å ha kjørt under jernbanebroa, ta til venstre, og til venstre igjen inn til stasjonen
